Innlegg

Når det gjelder USA og Iran, har det hittil ikke vært effektiv informasjon. I går bekreftet Iran at de hadde mottatt tilbakemelding fra USA, og nå har begge parter kommet til et stadium hvor de må veie fordeler og ulemper. Egentlig, når det gjelder USA og Iran, har det tidligere blitt sagt at både fredsfraksjonen og hardlinerfraksjonen er nøkkelpunkter som toppledelsen på begge sider må balansere. Å gjenoppta forhandlingene er lett, men det som er vanskeligere er hvordan man kan fremstille seg selv som en vinner. #Iran mottok USAs motforslag, men uenigheten mellom USA og Iran vedvarer. For øyeblikket har media lekket at tidlig denne uken, mens USA kommuniserte med Iran, hadde ikke Iran gitt opp angrep og forstyrrelser i Hormuzstredet, og det har også blitt rapportert at Rubio tidligere har utvist den iranske delegasjonen. Uansett om Rubios hendelse er ekte eller ikke, viser det at hardlinerfraksjonene på begge sider har vanskelig for å bli undertrykt. Derfor ser jeg Irans stillhet nå som noe positivt; det å ikke avvise USAs forslag betyr at toppledelsen veier fordeler og ulemper og søker en mulighet til å vende tilbake til forhandlingene med en vinnerposisjon. På den annen side må man merke seg at media denne uken flere ganger har rapportert at energileveransen gjennom Hormuzstredet har gjenopprettet seg til nivået før krigen, men Brent-prisen har ikke falt effektivt. Det er åpenbart at prislogikken i energimarkedet = forsyningsmiljø + kapitalprising + geopolitiske risikopremier. Hvis energileveransen gjennom Hormuzstredet virkelig har gjenopprettet seg til nivået før krigen, og situasjonen mellom USA og Iran allerede har nådd stadiet med iransk tilbakemelding, hvorfor er Brent-prisen fortsatt så høy? Svaret er enkelt: markedets tillit til at energileveransen har gjenopprettet seg til nivået før krigen + tilliten til situasjonen mellom USA og Iran er fortsatt utilstrekkelig, og personlig tviler jeg litt på at den såkalte energileveransen virkelig har gjenopprettet seg til nivået før krigen.